Under kappseiling må seilene stadig trimmes. Vi har diverse verktøy for dette og indikatorer som viser om trimmen er god.

Indikatorene 
Lus i seilene er avgjørende viktig ved trimming av seil. De indikerer om luftstrømmen er laminær eller turbulent over seilflaten og viser om seilene blir brukt effektivt. Se avsnittet om å seile bidevind. 
Rorvinkelen kan observeres direkte dersom båten har rorkult. Legg merke til hvor rorkulten peker ved 5 grader rorvinkel. Rattet kan merkes med en bit teip slik at det er lett å se når roret er i senter, eller når roret/rorstammen er dreid 5 grader til en av sidene. 

En retningspil (Windex) i toppen av masten kan ha visere som indikerer relativ vindvinkel på 30 grader (eller noe nær dette) til hver side.
En krengingsmåler kan være nyttig.  

Verktøyene
Storseilskjøtet trekker bommen ned og bestemmer hvor mye seilet skal vri seg (tviste) fra bommen og oppover mot toppen. Jo mer vi strammer skjøtet, dess mindre blir tvisten.

Løygangen med løygangsvognen (storseil-skjøtevogn) bestemmer den generelle vinkelen mellom storseilet og båten. (Båter med selvslående fokk har også en egen løygang for fokken.)
Kicken (bomvangen) trekker bommen ned. Den brukes særlig når bommen er svingt så mye ut til siden at storseil-skjøtet ikke lenger kan trekke bommen ned.
Akterstagstrammeren påvirker 1) strekket i forstaget og 2) bøying av mastetoppen. Strekkes forstaget, vil "busen" (dybden) trekkes ut av forseilet så det blir flatere. Bøying av mastetoppen øker tvisten øverst i storseilet. 
Bomuthalet flater den nedre delen av storseilet.  
Cunningham'en trekker storseilbusen framover mot masten.
Forseilskjøtet regulerer vindens angrepsvinkel mot forseilet og forseilsdybden.
Forseilfallet bestemmer posisjonen til busen i forseilet. Busen trekkes fremover ved stramming.

Forseil-skjøtevogn - posisjon bestemmer tvisten i forseilet.

Ingen av disse verktøyene påvirker bare en enkelt parameter, slik det kan synes fra listen ovenfor. Særlig gjelder det forseilskjøtet. Har vi brukt ett verktøy, så påvirkes flere forhold samtidig og vi må ofte foreta flere, nye justeringer for at alt skal bli optimalt. 

Mål for trimming
Tre forhold som er viktig for at båten skal gå fort:

  • Effektiv form på seilene og optimal vinkel i forhold til vinden. Laminær luftstrøm som trekker fremover.
  • Sideveis seilkrefter i balanse. Roret "lett" og rorvinkelen ikke større enn 5 - 6 grader. Roret skal ikke bremse. 
  • Ikke overdreven krenging. Ikke mer enn 24 grader, gjerne mindre. Mange moderne båter bør seiles ganske "flatt".  

WindGradient
Vindgradienten
På grunn av vindens friksjon mot sjøoverflaten, vil vinden alltid blåse svakere nær sjøen enn høyere oppe. Særlig gjelder dette i lett vind. Mens vi seiler vil derfor vindens relative retning inn mot båten ikke være helt den samme i alle høyder. Den kommer tilsynelatende mer bakfra høyere over vannflaten. Derfor må seilet vris (tvistes) for å få den rette "angrepsvinkelen" mellom seil og vind, og dermed laminær strømning over seilet i alle høyder. Vi øker tvisten i storseilet ved å slippe ut på skjøtet og hale skjøte-vognen mer opp mot lo på løygangen. Forseilet tvistes ved å slippe forseil-skjøtevognen bakover, samtidig som skjøtet slakkes noe.

Det må alltid være noe tvist i seilene, uansett hvordan vi trimmer forøvrig.   

Tre vind- og trimme-stadier

  1. Svak vind  (typisk 0 - 4 m/s). Vi ønsker dype seil, dvs. dyp buk, "bus".  Seilets dypeste punkt kan gjerne ligge rundt midt på korden fra forlik til akterlik. Med denne formen leverer seilene mest mulig kraft i forhold til vindstyrken. Dette gjelder både forseilet og storseilet. Vi ønsker laminær strømning over hele flaten i begge seilene.

    Hvordan oppnås dette? Storseil-uthalet slippes godt ut og cunningham er løs. Det gir dypt storseil. Løygangsvognen trekkes litt opp i lo slik at bommen står omtrent midt i båten. Storseil-skjøtet ikke stramt, strammes eller slakkes slik at øverste lus i akterkanten av storseilet gjemmer seg bak seilet 1/3 av tiden. Dette passer ofte sammen med at den akterste delen av øverste spile i storseilet er noenlunde parallell med bommen.
    Akterstaget er helt løst slik at forstaget er buet ("sagger") og forseilet blir dypt. Forseil-skjøtet peker omtrent mot midten av forstaget. Forseil-skjøtevognen reguleres slik at lusene i alle høydenivå indikerer laminær strømning på begge sider av seilet. Alle lusene slår oppover samtidig når vi loffer.  flatt og dypt seil

  2.   Mellomvind (typisk 5-7 m/s). Vi ønsker flate seil, dvs. liten buk med dypeste punkt noe foran midten av kordelengden. Seil med denne formen reduserer "omsetningen" av vind til kraft i seilene. Men siden vinden er sterkere, er der fortsatt tilstrekkelig kraft til å drive båten fremover, samtidig som krengingen holdes i sjakk. 

    Hvordan oppnås dette?  Bomuthal strammes for å flate ut nedre del av storseilet. Cunningham strammes for å hjelpe til å flate ut nedre del av storseilet og flytte busen noe fremover. Løygangsvognen slippes ned mot le. Storseilskjøtet stramt. Fortsatt gjelder tommelfingerregelen om at øverste lus skal gjemme seg bak storseilet 1/3 av tiden og at akterste del av øverste spil er noenlunde parallell med bommen.
     

    Akterstaget strammes en god del. Dette strammer forstaget som blir mindre buet og dermed trekker busen ut av forseilet og gjør det flatere. Stramt akterstag bidrar også til krumming av hele masten og dermed flating av storseilet. Stram forseilsfallet slik at busens dypeste punkt kommer noe foran midten av korden. Forseilsfallet har noenlunde samme funksjon som cunningham'en for storseilet. Forseil-skjøtevognen justeres slik at trekkraften fra forseilskjøtet peker mot midten av forseilet, eller litt lavere. Alle lusene skal indikere laminær strømming. 
    twist

  3. Sterk vind (typisk 8-10 m/s) Vi ønsker vridde seil. dvs. at seilene vris ("tvister") mer og mer regnet fra underliket og oppover i seilet. Seilene vil alltid være litt vridd for å ta hensyn til endringen i vindstyrke med høyden. (Se avsnittet over om vindgradienten.)  Men nå vris seilene ytterligere for å åpne akterliket og slippe vinden ut av øverste del av seilet. Situasjonen er nå at det ikke lar seg gjøre å benytte hele seilflaten til å omsette vinden til kraft som skal drive båten framover. Det blir simpelthen for sterke krefter i forhold til båtens evne til å motstå krenging. Øverst åpnes akterliket helt og seilet blir kraftløst her. Forøvrig skal seilene fortsatt være flate. 

    Hvordan oppnås dette? Hele storseilet vris ved at storseil-skjøtevognen trekkes opp mot lo, samtidig som storseilskjøtet slakkes. Da vil bare nedre del av storseilet være effektiv, mens den øvre delen ikke bidrar, hverken til fremdrift eller krenging.  Akterstagstrammeren trekkes til hardt. Dette bøyer mastetoppen og akterliket i toppen "åpnes" slik at vinden blir sluppet helt ut her. Tommelfingerregelen om at øverste lus skal gjemme seg bak storseilet 1/3 av tiden, gjelder ikke lenger.
     

    Forseilet er nå blitt maksimalt flatet ut pga. den harde stammingen av akterstaget og dermed tilsvarende stramming av forstaget. Vi må vri ("tviste") forseilet sterkt ved at vi slipper forseils-skjøtevognen bakover. Forseil-skjøtet peker mot den nedre delen av forseilet. Da åpnes den øvre delen av forseilet og vinden slippes ut her.  Nederste del av forseilet vil fortsatt være effektivt.

    Ved å ta vekk kraften som virker øverst i seilene, reduseres ikke bare arealet som vinden påvirker, men momentet for den krengende kraften blir redusert også ved at seilenes effektive "tyngdepunkt" blir senket. 

Er storseilet så flatet ut og vridd for å unngå krenging, at store deler av seilflaten er kraftløs, er tiden inne for å vurdere å reve. Tilsvarende gjelder med hensyn til å skifte forseil. 

Beskrivelsen gitt her gjelder først og fremst en båt med brøkdelsrigg, altså der forstaget ikke er festet i toppen, men et stykke ned på masten. Videre gjelder det spesielt båter med salingshorn som er vinklet akterover. Slike rigger er etterhvert blitt den vanligste på moderne båter. En båt med masthead-rigg og båter med rette salingshorn, eventuelt med lensetakler, sjekkstag og babystag, vil ha andre trimme-muligheter.  

Krenging
Prinsippet bak de tre stadiene er dette: I stadium 1 er det om å gjøre å få mest mulig kraft ut av den tilgjengelige vinden. Dette gjelder inntil krengingen blir så stor at ytterligere kraft fra seilene blir ugunstig. Etter dette, altså i stadium 2 og 3, blir det om å gjøre å ta ut så mye kraft av vinden som vi kan benytte, samtidig som vi holder krengingen i sjakk. I stadium 2 ved å flate seilet, og i stadium 3 ved i tillegg å slippe vindtrykket ut av toppen av seilene. Kan vi i tillegg gjøre noe for at kreftene blir mer foroverrettet og mindre sideveis, vil også dette bidra. 

I teorien har alle båter en optimal krengingsvinkel. Den varierer med skrogtype, fasong på kjølen og andre forhold. Slanke båter kan kanskje ha optimal krenging på 25 grader, mens for moderne, brede båter gjelder for eksempel 22 grader. Båter med to ror er gjerne konstruert med tanke på stor krenging. Så noen generell regel finnes ikke. 

Ved stor krenging blir kjølens "grep" i vannet dårligere. Dette fører til øket avdrift. Ved optimal krenging begynner avdriften å bli så stor at øket kraft i seilene ikke gir større fart mot målet. Det "føles" fortere, men det går ikke nødvendigvis fortere.  

Etter hvert som båten krenger, vil geometrien for sideveiskreftene fra seilene og på kjølen bli slik at båten søker å svinge opp mot vinden, og det må gis "motror" ("weather helm"). Dette skyldes ikke nødvendigvis at vi har trimmet forholdet mellom forseil og storseil feil. Må vi gi mye motror med rorvinkel mer enn 5-6 grader, tyder det på for mye krenging.  

Tradisjonelt regner en også med at jo mer krenging, dess mer asymmetrisk form får den delen av skroget som er under vann. Dette gir større strømningsmotstand sammenlignet med mindre krenging. Men denne effekten er i høy grad avhengig av skrogformen. 


Vindkast / råser

Ved urolig vind, må vi ha en rask måte å redusere side-kreftene på. Hvilket verktøy som primært skal brukes, vil variere fra båt til båt. Noen vil "dumpe" storseilet ved å slippe ut storseilskjøtet. Ulempen er at på større båter kan storseilskjøtet bli svært tungt å stramme inn på nytt under bidevind. Dette kan avhjelpes med et "finhal", dvs. et ekstra storseilskjøte med stor utveksling. Andre vil slippe skjøtevognen ned i le under råsen og hale opp igjen straks etter. En tredje mulighet er å ha et aktivt forhold til akterstagstrammeren. I noen båter virker den hurtig og effektivt til å slippe kraften ut av toppen av storseilet i råsene. 

Slør og lens
Etter hvert som vinden rommer pga. en vinddreining, eller vi endrer kursen, slippes storseil-skjøtevogn ned på løygangen. Er vognen kommet helt til endes, fortsetter vi å slippe storseilsbommen ut ved å slakke på storseil-skjøtet, men bruker nå kicken til å holde
bommen nede og regulere tvisten. Lusene guider oss fortsatt. Når vi seiler lavere enn at vinden kommer inn på tvers av båten, så blir vinden turbulent rundt seilet, og lusene kan ikke lenger vise laminær strømming.  

SGP